Teatrets Venner

Venneforening for Trøndelag Teater

Medlem av Landsforbundet Teatrets Venner - LTV

Teater i Trondheim etter 1905

Etter unionsoppløsningen 7. juli 1905 stod Sverige og Norge på randen av krig. Hvordan mottok teaterpublikummet danske og svenske skuespillere som opptrådte på teateret i Trondheim i sesongen 1905-06?

Teateret i Trondheim etter unionsoppløsningen

Den 7. juni 1905 ble unionen mellom Sverige og Norge oppløst. Høsten 1905 levde mange i sterk spenning på om det ville bryte ut krig mellom Norge og Sverige. I en slik situasjon opptrådte verken norske, danske eller svenske selskaper på teateret i Trondheim. Skyldtes dette at det i tillegg til krigsfrykten også gjorde seg gjeldende sterke nasjonale stemninger og holdninger i teatersalen etter unionsoppløsningen?

De første virksomhetene i teaterbygningen høsten 1905 kunne tyde på det. I midten av november opptrådte noen av byens bedre borgere med veldedighetsforestillinger til inntekt for redningssaken. På programmet stod Slægtningerne, en vaudeville av Henriette Nielsen, og Ludvig Holbergs komedie Julestuen. I begynnelsen av desember ble teatersalen anvendt som filmlokale. Da viste Paul Krauslich levende bilder der. Blant disse hørte kongeparets avreise fra København og deres inntog i Kristiania. Slike bilder var selvsagt meget velegnet til å nøre opp under eventuelle nasjonale holdninger.

Krigsfaren høsten 1905 gjorde at den egentlige teatersesongen 1905-06 åpnet seint. Først den 25. desember 1905 fremførte det danske selskapet til Alfred Cohen og Baldur Salomon sesongens åpningsforestilling. Hvordan ble representanter for dansk teatertradisjon mottatt vel et halvt år etter at Norge var blitt en selvstendig nasjon? En pekepinn gav den nasjonalt innrettede Dagsposten. På selve premieredagen ønsket nemlig avisen selskapet hjertelig velkommen! Åpningsforestillingen beskrev avisens anmelder som en sann fest. Og publikummet sluttet opp om selskapets forestillinger. At byens teaterpublikum inntok en positiv holdning overfor danske selskaper, ble bekreftet i april 1906 da et dansk selskap kalt ”De otte” gjestet. Allerede på åpningsforestilling høstet selskapet ”stærkt Bifald saavel for aaben Scene som efter hver Akt”, og ut april var det utsolgte hus. I Dagsposten skrev signaturen ”M.” at ”der kan i Sandhed siges om vore danske Gjæster, at de kom, saa og vandt”. Etter siste forestilling påpekte Adresseavisens anmelder at gjestespillet hadde vært en ”Begivenhed af Rang, og Mindet om disse Aftener vil i mange, lange Tider være en Kilde til Tilfredsstillelse”. I et fritt og selvstendig Norge er det ikke mulig å spore antidanske holdninger på teateret i Trondheim. Nå var det gått nesten hundre år siden den politiske frigjøringen fra Danmark, og et halvt hundre år siden frigjøringen fra den danske kulturinnflytelsen startet på 1850-tallet. Det er tydelig at ingen betraktet dansk teater som en trussel overfor den norske nasjonsbyggingen. De danske skuespillerne ble derimot betraktet som kunstnere; ikke som representanter for en tidligere unionsmakt. Om publikum eller anmeldere reagerte negativt overfor danske selskaper, var årsaken at de presterte dårlig skuespillkunst, ikke fordi deres nasjonalitet var dansk. Publikums reaksjoner var ikke nasjonalt motivert, men estetisk. Men hva så med svenske skuespillere? Ville de som representanter for en nasjon man hadde stått på randen av krig med, bli mottatt på samme positive måte?

Våren 1906 ”våget” svenske Julia Håkansson seg på turné til Trondheim med sitt selskap. Med bl.a. Henrik Ibsen på repertoaret oppholdt selskapet seg i Trondheim i hele mars. Ny Tids Knut Olai Thornæs karakteriserte selskapets fremføring av Hærmændene paa Helgeland som meget respektabel. Publikum var svært positiv, og gav selskapet et bifall ”livligt og varmt, saa varmt som sjelden paa Trondhjems teater”, het det i Ny Tid 3. mars 1906. Dette tolket anmelderen ikke bare som reaksjon på god skuespillkunst. Publikums reaksjon var ”ligesaameget en velkomsthilsen til fru Håkansson - fruen blev hilset med bifald allerede ved sin fremkomst - og hendes svenske selskab”. Nettopp fordi dette var det første svensk selskapet som opptrådte på teateret etter unionsoppløsningen, tolket Thornæs applausen som et signal om at ”i kunstens rige findes ikke, bør ikke findes ialfald nogen skillende grænse eller noget saarende 7de juni.” Et lignende synspunkt fremmet også anmelderen i Adresseavisen i sin premiereomtale. Den åpnet med å konstatere at for Julia Håkansson måtte det være ”en Tilfredsstillelse at se, at hendes Modtagelse var lige hjertelig, som den altid har været”. På generelt grunnlag konstaterte vedkommende at ”Venner af hendes Kunst mødte lige trofast op som før, som om der ikke havde eksisteret noget 1905”.

Umiddelbart etter unionsoppløsningen betraktet verken byens teaterpublikum eller anmeldere svenske skuespillere som fremmede. Det ble heller ikke gitt uttrykk for at de av nasjonalideologiske grunner ikke var velkomne. En viktig årsak til denne positive holdningen var nok de generelt gode forbindelser mellom Midt-Norge og Midt-Sverige. Disse ble økt ved de positive økonomiske effekter den forholdsvis nye jernbaneforbindelsen over Meråker og Storlien skapte for befolkningen på begge sider av grensen. En annen årsak var at teater ble betraktet som kunst. Og som kunst var teater hevet over og skulle ikke ”besudles” av den dagsaktuelle politiske situasjonen. Derfor ble skuespillere eller selskaper på byens teater ikke sorterte etter nasjonalitet, og det gjorde seg ikke gjeldende antidanske eller antisvenske holdninger i teatersalen. Det som ble utspilt på scenen, var et spørsmål om kunstnerisk kvalitet. Dårlig dansk eller svensk teaterkunst ble like lite verdsatt som dårlig norsk.

Denne holdningen var gjennomgående selv i tider med sterke unionspolitiske stridigheter. Selve unionsoppløsningen fikk til dels meget krigshissende overskrifter i aviser og appellerte til sterke nasjonale holdninger. Dette fikk ingen innvirkning på det nordiske teaterkulturelle samvirket i Trondheim. Teatervirksomheten pågikk uavhengig av politiske konflikter og stridigheter. Spørsmålet om nasjonalitet stod ikke på teaterkunstens agenda. I forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 utgjorde byens scene ingen kamparena for nasjonale stemninger og holdninger verken i sesongen 1905-06 eller andre sesongen før Trøndelag Teater ble etablert i 1937. Men under den andre verdenskrig fremstod den som det!