Teatrets Venner

Venneforening for Trøndelag Teater

Medlem av Landsforbundet Teatrets Venner - LTV

Teater i Trondheim før 1905

Våren 1905 brygget det opp til sterk strid mellom Sverige og Norge på den politiske scenen. Foregikk en tilsvarende unionsstrid på teaterscenen i Trondheim?

Teateret i Trondheim i unionsstrid.

Etter fire sesonger gikk Throndhjems Theater konkurs i 1865. I stedet for et teater med et ensemble bestående av kun norske skuespillere, ble byens teater i første omgang overtatt av danske teaterselskaper. Åpningen av jernbaneforbindelsen mellom Trondheim og Sundsvall over Meråker og Storlien høsten 1881 gjorde at innslaget av svenske teaterselskaper økte. Mot slutten av 1800-tallet ble det etablert flere omreisende norske teaterselskaper som også opptrådte på teateret i Trondheim. Navn som Det norske Teaterselskab, Det norske Skuespillerselskab, Nationalturneen og Den norske Turné signaliserte deres sterke nasjonale holdning og identitet. I tiårene før århundreskiftet var det ikke uvanlig at danske, svenske og norske selskaper avløste hverandre.  Dette foregikk i en periode da den kulturelle frigjøringen fra Danmark var inn i en avslutningsfase, og det politiske forholdet mellom Norge og Sverige etter hvert ble svært betent. Fikk teatervirksomheten i Trondheim preg av å være en nasjonal kamparena i en politisk kriseperiode preget av unionsstrid, unionsoppløsning og fare for krig mellom Sverige og Norge?

Et foreløpig svar ble gitt i en åpningsomtale av Det norske Teaterselskab som ved årsskiftet 1895-96 fremført Henrik Ibsens De unges Forbund med bare norske skuespillere. En nasjonalt innstilt anmelder i Dagsposten uttrykte i temmelig begeistrete ordelag at ”Endelig en helt norsk Forestilling paa vor Scene! Det er virkelig en Nydelse at være hjemme igjen”. Men straks presiserte han at utbruddet ikke måtte tolkes i retning av at man nå skulle slå vrak på verken ”godt dansk Skuespil endsige paa udmærket svensk”. Begrunnelsen lød at det er et så sterkt fellesskap mellom norsk og både svensk og dansk teaterkunst at disse fremmede kan vekke ”den store Enthusiasme”. En lignende tolerant holdning overfor ”fremmede” ble også tilkjennegitt da den danske Betty Hennings-turneen og skuespillere fra Det kongelige Theater i København opptrådte etter hverandre i juni og juli 1897. I et inserat i Dagsposten den 22. juni 1897 oppsummerte signaturen ”-fgh.-” at teaterkunsten til disse danske skuespillerne viste hvor langvarig og hvor omhyggelig ”en Opdragelse der kræves i Kunstens Tjeneste, for at dens Sprog skal befries for alle Disonanser”. Det nasjonale aspektet er fraværende. I stedet fokuseres på teater som et kunstnerisk uttrykk.

At byens teaterpublikum inntok samme holdning overfor svenske teaterkunstnere, erfarte svenske August Lindberg i 1895. Etter en spilleperiode på vel tre uker med bl.a. Brand, Peer Gynt og Gengangere på repertoaret, fikk han med seg følgende avslutningsord i Adresseavisen da hans selskap drog videre: ”Kommer der dygtige sceniske Kunstnere med et godt repertoire, vil de altid kunne paaregne godt Besøg”. Altså ingen såre nasjonale følelser fordi et svensk teaterselskap oppførte norsk dramatikk. I stedet for å skape nasjonale motsetninger, inviterte teatervirksomhet til forening og samfølelse gjennom teater som kunst. En slik holdning toppet seg i ”bekransingen” av den svenske skuespillerinnen Lotten Seelig Lundberg i Emil van der Ostens selskap i april 1903. Foruten den sedvanlige applausen og en mengde blomster mottok hun etter sin siste forestilling også ”to Laurbærkranse med Baand i norske og svenske Farver”. Det er vanskelig å finne et mer synlig bevis på at det innen teateret ikke eksisterte nasjonale motsetningsforhold mellom Sverige og Norge tilsvarende de som ble utspilt på den politiske arenaen i årene med unionsstrid.

Ved århundreskiftet kan det imidlertid spores enkelte tendenser til nasjonale prioriteringer. Dette viste seg når det oppstod konflikter om hvem som skulle få leie teateret. Et eksempel er da eierne av teaterbygningen gav den danske direktøren Nicolaj Hartvig løfte om å leie teateret i januar og februar 1901. Men dette kolliderte med muligheten til å få et norsk operaselskap til byen. I denne konflikten prioriterte selvfølgelig Trondhjems teaterforening, som var etablert for å støtte norsk teatervirksomhet, den norske operaturneen. Foreningens argument overfor teaterbygningens eiere var at en norsk operaturne ville være en begivenhet i byens teaterliv. Hva denne begivenheten egentlig bestod i; det nasjonale ved at dette var en norsk turné, eller det genremessige ved at turneen fremførte opera, ble ikke presisert nærmere. Kanskje var det kombinasjonen av et nasjonalt og kunstnerisk aspekt som gjorde at den norske operaturneen ble foretrukket. Resultatet ble i alle fall at turneen under benevnelsen Det norske Operaselskap, spilte i Trondheim i februar måned. Et annet eksempel på en nasjonal prioritering oppstod våren 1902. Da stod spørsmålet om utleie mellom et dansk selskap og norske Olaus Olsens blandingsselskap av danske og norske skuespillere. Som gjest i Olsens selskap opptrådte den meget kjente norske skuespilleren Henrik Klausen. Også denne gangen tapte danskene. I januar 1902 beklaget en innsender i Dagsposten dette. Vedkommende mente at publikum dermed gikk glipp av det heldanske selskapets gode repertoar. Innsendere la åpenbart mindre vekt på det nasjonale aspektet med norske skuespillere i Olsens selskap. I stedet prioriterte vedkommende det kunstneriske aspektet ved det danske selskapet i form av dets ”gode repertoire”.

Den unionspolitiske krisen ble intensivert i løpet av våren 1905. Samtidig foregikk en omfattende svensk teatervirksomhet i Trondheim. Fra begynnelsen av februar til og med 5. juni dominerte fem svenske teaterselskaper. De ble kun avbrutt av seks forestillinger fra Centralteatret. I Dagsposten ble åpningsforestillingen til svenske Karin Swanströms selskap i slutten av april utropt som ”en ubetinget Succes, forsaavidt Tilslutning fra Publikums Side angaar. Der var utsolgt Hus”. Dette betraktet anmelderne som et bevis på hvor populær svensk skuespillkunst var i Trondheim. I den teatersesongen unionsoppløsningen ble gjennomført, er det tydelig at både byens teaterpublikum og anmeldere ivret etter å vise at de politiske stridigheter omkring unionsforholdet ikke gav grunnlag for tilsvarende antisvenske holdninger innen en kulturell virksomhet som teater.