Teatrets Venner

Venneforening for Trøndelag Teater

Medlem av Landsforbundet Teatrets Venner - LTV

Trøndelag Teaters historie 1937 – 1989

Teater og økonomi anno 1937

Både før i tiden og i dag er et teaters økonomiske situasjon av aller største betydning for virksomheten. Ikke minst gjaldt dette for Henry Gleditsch da han i 1937 skulle etablere et fast teater i Trondheim. Med sosialøkonomi som faglig ballast visste han bedre enn andre hvor viktig det var at et teater hadde en sikker inntekt.  

I løpet av våren og sommeren 1937 klarte han å samle tilstrekkelig aksjekapital til å sette i gang Trøndelag Teater. Denne kapitalen dannet teatrets økonomiske grunnlag, og kunne ikke benyttes til den daglige driften. Økonomisk støtte fra staten var det ikke tale om. Statsstøtten var reservert Nationaltheatret, Det norske Teater og Den Nationale Scene i Bergen. Fra Trondheim og Strinda kommune mottok teatret henholdsvis kr. 7.600,- og kr. 450,- . Dette holdt bare til å dekke utgifter til varme og renhold den første sesongen. Skulle teatret overleve måtte det selv skaffe penger til sin daglige drift. Løsningen ble å sørge for høyest mulige spilleinntekter fra hver forestillingskveld.  

Ståplasser

Av den grunn var det nødvendig å presse flest mulig publikummere inn i teatret hver kveld. For å utnytte kapasiteten maksimalt ble det solgt ståplasser til en rimeligere pris enn sitteplassene. Men ståplassene skulle ikke selges før alle sitteplasser var utsolgt.

Det gikk ikke lang tid før det kom klager på denne ordningen. Publikummere som henvendte seg til Adresseavisen mente at dette gjorde det umulig for ungdom å anskaffe seg billige ståplassbilletter. ”Resultatet av bestemmelsen er bare at teatret mister unge mennesker som det ellers vilde få blandt sitt publikum”, het det i Adresseavisen. Man så altså en fare for sviktende publikumsrekruttering.  

Som teatersjef forsvarte Gleditsch denne ordningen. Ifølge han ble den innført fordi det fantes enkelte blant publikum som misbrukte muligheten til å komme i teatret for en billig penge. Han hadde nemlig observert at folk kjøpte billige ståplassbilletter, for deretter å sette seg i parkett. I sitt svar skrev Gleditsch at ”Det var almindelig før i tiden å se sidegangene tett av folk, mens parketts benker gliste tomme, inntil teppet gikk op, og man fant sine plasser ved siden av dem som redelig hadde betalt sin billett, til irritasjon for det fullt betalende teaterpublikum, og til stor skade for teatrets kasse». Når det ikke ble solgt ståplassbilletter før sitteplassene var utsolgt, kunne man være «sikker på at også ens sidemann har betalt sin billett”.

Gleditsch hadde trolig rett i sin observasjon. I pressen protestert i alle fall ingen mot hans beskrivelse. Ordningen gjorde at alle måtte betale det de skulle for den plassen de inntok i salen. Ingen kunne snike seg til en bedre plass enn den de hadde betalt for. Ønsket man å opprettholde et fast teater i byen, måtte man betale det som dette kostet. Og det gjorde man åpenbart i teatrets første viktige og avgjørende sesonger for å sikre dets drift. I den første sesongen utgjorde spilleinntektene 155.903 kroner, mens lønnsutgiftene var på 130.854 kroner. I 1997 utgjorde lønnskostnadene 38. 256.091 kroner mens egeninntektene var på  ’bare’ 9.991.485 kroner. Det økonomiske bildet er unektelig et annet nå enn det var ved starten av teatret!

Lenestol til besvær

Det var ikke bare i salen det hersket visse innkjøringsproblemer ved det nystartede teatret. Også på scenen oppsto det av og til problemer. I et intervju fortalte Henki Kolstad om en episode han opplevde en kveld da Bjørnstjerne Bjørnsons stykke «Paul Lange og Tora Parsberg» stod på plakaten. En stor og gammel lenestol spilte en nokså vesentlig rolle i en av scenene. Men en kveld hadde man glemt å sette den inn på scenen. Ingolf Schanche i hovedrollen som Paul Lange, tok situasjonen med fatning, og føyde inn den enkel replikken: ”Å, vær så snill å ta inn en stol!”. Reddet av dette trodde Kolstad det bare var å hente stolen. Men så enkelt var det ikke! Det viste seg nemlig at dette var et monstrum av en stol som nesten ikke var til å få inn døra. ”Vi sleit et par mann, og holdt på å rive ned hele bakgrunnskulissen midt under forestillingen”, fortalte Kolstad. Ikke rart at han med gru tenkte som så at ”...sett at vi en kveld på forhånd glemte å få inn peisen...!”.