Teatrets Venner

Venneforening for Trøndelag Teater

Medlem av Landsforbundet Teatrets Venner - LTV

Trøndelag Teaters historie 1937 – 1989

Genser'n til Pierstorff

Kan genseren til en teatersjef være av betydning for publikumsbesøket? Ja, i alle fall for en knapp mannsalder tilbake!

Høsten 1966 var styret ved Trøndelag Teater så dristig at det tilsatte den unge og ukjente Erik Pierstorff som teatersjef etter Victor Huseby. Det gikk ikke lang tid før Pierstorff profilerte teatret på en måte man ikke var vant med. Han sørget bl.a. for at det nesten daglig var stoff om teatret i byens aviser, og deltok i diskusjonsmøter og debatter om teatret. For en teatersjef som opplevde en dag uten medieomtale av teatret som en dårlig dag, var dette en ønskesituasjon. ”Jeg driver propaganda for Trøndelag Teater”, var Pierstorffs innstilling. Ikke uten grunn ble han populært kalt PR-storff.

Nye arbeidsformer

Nye arbeidsformer som gruppeteater, oppsøkende virksomhet og prøvestart uten ferdigskrevet tekst, gjorde at Trøndelag Teatre ble lagt merke til utenfor bygrensen. Satsingen på unge skuespillere og nye instruktører bidrog også til dette. Et eksempel er Stein Winges og Kjetil Bang-Hansens instruktørdebuter.

Pierstorffs overordnete intensjon var å nå det store og ubrukte publikumspotensialet han mente fantes blant byens befolkning. Gjennom bevisstgjøring om teatrets eksistens skulle nye publikummere gjøres til faste teatergjengere.

Pierstorff innså imidlertid at det ikke var tilstrekkelig med intens mediefokusering og unge krefter på og bak scenen. Han erkjente at mange opplevde terskelen for teaterbesøk for høy. Mange betraktet teater som en alt for tradisjonsrik, finkulturell og borgerlig kunstinstitusjon. Det var nødvendig å bryte ned enkelte barrierer som hindret potensielle publikummere å oppsøke teatret. Brukergrensesnittet for teaterbesøk måtte senkes. Teatret måtte bli mer brukervennlig.

En mulighet kom med Pierstoffs høyhalsete genser. Bakgrunnen var at skuespillere og elever ved Trøndelag Teater hadde Teatergrillen i Prinsens hotell som fast møtested. Der hersket egentlige slipstvang, uten at den nødvendigvis ble overholdt overfor alle av stedets gjester. Men en vårkveld i 1968 ble slipstvangen innskjerpet. Pierstorff og hans følge som var ikledd moteriktige høyhalsete gensere, ble nektet adgang! De manglet slips, eller ”tøystykke rundt halsen”, som Pierstorff omtalte det. Episoden ble kjent og fikk medieomtale. Pierstorff benyttet umiddelbart anledningen til å gjøre dette til et spørsmål om premiereantrekk. Slips eller ikke slips ble et innslag i strategien for å få nye publikummere i tale og til å oppsøke teatret.

”Hvordan vil De vi skal kle oss for eksempel til en teater-premiere?”, lød Adresseavisens direkte spørsmål til Pierstorff. Svaret var tindrende klart: ”Som Dere – publikum – ønsker det!” Overfor de som likte å pynte seg for å gå i teatret, svarte Pierstorff: ”Fint, - pynt dere og kom i teatret – så ofte som bare mulig.” I samme åndedrag og med klar adresse til byens publikumspotensial, understreket han at ”Til dem som ikke liker å stase seg opp, men gjerne vil gå i teatret: Sløyf pynten og kom i teatret likevel!” I Royal Shakespeare Company i London hadde han selv observert tilskuere i smoking og skinnjakke side om side uten at det forringet hans teateropplevelse.

Tydelig budskap til publikum

Pierstorffs budskap var entydig nok: ”Jeg håper det må bli slutt på at teatret skal være et sted hvor en minoritet går for å vise frem klærne sine, - og samtidig forlanger at de andre skal komme dit av samme grunn. Skal teatret ha noen mening, trenger det et bredere publikumsgrunnlag.” Ingen skulle unnlate å oppsøke teatret på grunn av manglende antrekk. Appellen var klar; viktigere enn fine klær var at man ble teatergjenger og innfant seg i salen!

I innlegget ”Hva skal vi ha på oss?” i programheftet til sesongens siste oppsetning To ess & ingen dame tok Pierstorff opp samme tema. Spørsmålet ”Åssen syns du vi skal være kledd i teatret?” møtte han alltid i diskusjoner i gymnasiesamfunn og på skoler. Hans standardsvar lød: ”Slik at du trives og har glede av forestillingen.” Pierstorff mente at publikum skulle finne glede i teatret. På denne måten kunne det skapes faste teatergjengere.

Gav Pierstoff antrekk-kampanje resultater? Selvsagt er det ganske umulig å besvare spørsmålet med tall. Men det er ikke direkte urimelig å regne med at Pierstoff opptreden i høyhalset genser motiverte mange blant et stort publikumspotensial til teaterbesøk. Teatersjefens holdning overfor og syn på antrekk i teatret gjorde nok at mange fant det enklere å oppsøke teatret. Virkningen på sikt skal i alle fall ikke undervurderes.