Kunstnerisk pris til Øyvind og Madeleine

Skuespillerekteparet Madeleine Brandtzæg Nilsen og Øyvind Brandtzæg mottok 7. desember foreningens kunstneriske pris for sin fabelaktige innsats i «Dødsdansen»!
Styret nominerte fem kandidater, og det er foreningens egne medlemmer som stemte frem prisvinnerne. Vi gratulerer!                                                                                                                                                                                                                                                             Her er talen styreleder Eirik Lien holdt til vinnerne:

Kjære teatervenner og kjære prisvinnere!

Det er fristende å begynne litterært – teatralsk: «Lang dags ferd mot natt». I vår sammenheng har ferden riktignok vært hverken fram mot noe utrivelig eller mot ei natt – men derimot fram mot en påskjønnelse. Men lang har ferden vært! I over et halvt år har Teatrets Venner prøvd å få delt ut den kunstneriske prisen for en frem­ragende kunstnerisk innsats. Og innsatsen som har ført til denne tildelinga, ligger mer enn et år før det igjen – høsten 2019. Om noen husker så langt tilbake, da.

Vi i venneforeninga deler ut vår kunstneriske pris som regel hvert år. For to år siden ønska vi å ha vår pristildeling i takt med teatrets sesong, med kalenderåret som prisperioden. Og da måtte vi justere perioden vi henter de aktuelle priskandidater fra, og fikk dermed tre halvår med høst 2019 og hele året 2020 som grunnlag, i stedet for de vanlige to halvåra.

Og så havna vi opp i en nasjonal katastrofe som la hindringer i veien for både forestillinger og vår utdeling. Og så kom en streik som la ut en ekstra snublestein.

Og så viste det seg at vi skal jo faktisk dele ut en pris for en teatralsk katastrofe. Blant de fem nominerte som venneforeningas medlemmer skulle stemme på, pekte et par seg ut da vi fikk avstemningsresultatene. Og når jeg sier et par, så var det ikke et par forestillinger jeg mener. Det var et par i Dødsdansen av August Strindberg.

Og så kan vi jo lure på om Dødsdansen høsten 2019 var et varsel om at noe uhyggelig skulle komme? Kan sikkert noen skjebnefokuserte, innbitte fanatikere komme til å si.

Medlemmene i Teatrets Venner kom imidlertid til å si at den interne familie­katastrofen var så overbevisende, djevelsk formidlet i Dødsdansen at – ja; må de to være et par i virkelighetens verden for å få til å framstille forholdet mellom Alice og Edgar med slik intensitet, ondskap og råhet som Madeleine og Øyvind gjorde? Dere to ga oss et innblikk i hvordan forholdet mellom to nære mennesker kan være på sitt mest motbydelige. Vi publikummere ble dratt inn i konflikten – bokstavelig talt ringside. Vi kunne føle hat-pusten mellom dere (ja, det var før munnbindtida!). Å spille ut seg sjøl og motparten så bokstavelig talt avslørende, midt blant publikum er en så intim prestasjon at det er vanskelig å fatte at dere greide det. Det gir oss sterke opplevelser.

I håp om at den ferdigspilte konflikten ikke har virka inn på det private forholdet, ber jeg Alice og Edgar komme fram sammen – i skikkelsene til Madeleine Brandtzæg Nilsen og Øyvind Brandtzæg. Fremdeles ektepar i det daglige etter et tilbakelagt, midlertidig ekteskap på scenen i August Strindbergs helvete av et parforhold.

I håp om at forestillingas traume ligger bak dere – og kanskje rensa lufta mellom dere! Jeg håper dere i det daglige opptrer mer i tråd med mottoet Tone Thiis Schjetne satte på statuen som er grunnlag for statuetten dere får: «Pas de deux i manesjen» – en dans for to; på scenen eller hjemme, kanskje på roser? Hva vet jeg?

Prisen er vel fortjent for den intense sceniske og dramatiske opplevelsen dere ga oss!