Trøndelag Teaters historie

Trondheim har Norges eldste teaterbygg fra 1816. Teatret fikk nytt tilbygg i 1997, samme år som Trondheim feiret sitt 1000-års jubileum.

De første årene besto teatervirksomheten av lokale og omreisende grupper. Etter fire sesonger gikk Throndhjems Theater konkurs i 1865. Teateret ble i første omgang overtatt av danske teaterselskaper. Åpningen av jernbaneforbindelsen mellom Trondheim og Sundsvall over Meråker og Storlien høsten 1881 gjorde at innslaget av svenske teaterselskaper økte. Mot slutten av 1800-tallet ble det etablert flere omreisende norske teaterselskaper. I tiårene før århundreskiftet var det ikke uvanlig at danske, svenske og norske selskaper avløste hverandre.

Unionsoppløsningen
Unionsoppløsningen 7. juni 1905 fikk til dels meget krigshissende overskrifter i aviser og appellerte til sterke nasjonale holdninger, Krigsfaren gjorde at teatersesongen 1905-06 åpnet sent. Først den 25. desember 1905 fremførte et dansk selskap sesongens åpningsforestilling. Både denne og senere svenske selskap ble møtt med positive holdninger. Teater ble betraktet som kunst og var hevet over den dagsaktuelle politiske situasjonen.

Tiden fra 1937
Både før i tiden og i dag er et teaters økonomiske situasjon av aller største betydning for virksomheten. Ikke minst gjaldt dette for Henry Gleditsch da han i 1937 skulle etablere et fast teater i Trondheim. I løpet av våren og sommeren 1937 klarte han å samle tilstrekkelig aksjekapital til å sette i gang Trøndelag Teater. Denne kapitalen dannet teatrets økonomiske grunnlag, og kunne ikke benyttes til den daglige driften. Økonomisk støtte fra staten var det ikke tale om. Statsstøtten var reservert Nationaltheatret, Det norske Teater og Den Nationale Scene i Bergen. Fra Trondheim og Strinda kommune mottok teatret henholdsvis kr. 7.600,- og kr. 450,-. Dette holdt bare til å dekke utgifter til varme og renhold den første sesongen. Skulle teatret overleve måtte det selv skaffe penger til sin daglige drift. Løsningen ble å presse flest mulig publikummere inn i teatret hver kveld. Det ble derfor solgt ståplasser til en rimeligere pris enn sitteplassene. Men ståplassene skulle ikke selges før alle sitteplasser var utsolgt.

Krigen
Etter den tyske okkupasjonen 9. april 1940 inntok teatret en klar posisjon i motstands­arbeidet. I spissen stod Henry Gleditsch. Konsekvensen av Gleditsch åpenbare motstandlinje var at han høsten 1942 ble valgt ut som et av de 10 ”sonofrene” i Trøndelag for sabotasjeaksjoner, arrestert og henrettet den 6. oktober 1942. Okkupasjonsmakten ønsket ikke bare å bli kvitt en meget brysom og antinazistisk teatersjef, men også å skaffe politisk kontroll over teatret. Statens Teaterdirektorat besluttet derfor at Johan Barclay-Nitter, byråsjef i dette direktoratet, skulle overta som teatersjef. Dette var noe teatrets styre bare måtte akseptere. Hjemmefronten sendte da ut en parole om at publikum skulle boikotte teatret. Boikotten var selvsagt ikke rettet mot teatrets skuespillere, men mot nazifiseringen.

Boikotten var effektiv. Det synkende besøkstallet og de mange avlyste forestillinger viste dette. Det ble besluttet at salen skulle fylles ved å utkommandere nazisympatiserende publikummere. Det ble laget en møteplan for NS-organisasjoners teaterbesøk. Kvinnehirden, Hirdmarinen, Germanske SS, Jentehirden, Unghirden og Seniorsveiten fikk tildelt spesielle dager de var ansvarlig for å fylle salen. Disse tiltakene vitner om hvor viktig det var for makthaverne å tildekke den vellykkede publikumsboikotten. Virkningen av disse og andre tiltak ble imidlertid knapt synlige.

To oppsetninger markerte et unntak fra dette mønsteret; de to barneteateroppsetningene. Hjemmefronten hadde besluttet å unnta barneteater fra boikotten. Barn skulle ikke rammes av og lide under de voksnes kamp. Hver forestilling var utsolgt. Oppslutningen om disse forestillingene ble et ytterligere vitnemål om at publikumsboikotten ikke var rettet mot skuespillerne eller institusjonen Trøndelag Teater, men den nazifiserte ledelsen.

Konsekvensen av den manglende oppslutningen gav snart konkrete utslag i form av en stadig forverret økonomisk situasjon for teatret, og høsten 1943 ble det besluttet å innstille virksomheten. Den 19. oktober 1944 gikk teppet ned for Trøndelag Teaters virksomhet under krigen. Trøndelag Teater var det første av de tre nazifiserte teatrene som lukket dørene. Det Norske Teatret fulgte etter den 13. desember 1944, og vel en måned seinere, Nationaltheatret Den 2. oktober 1945 gikk teppet opp igjen med Georg Løkkeberg som teatersjef.

Tiden etter
Victor Huseby begynte som forretningsfører ved Trøndelag Teater høsten 1937. I 1951 ga han etter for teaterstyrets ønske om å tiltre som teatersjef, en stilling han hadde i 15 år. De bevilgninger teateret mottok var beskjedne. Resursutnyttelse og gjenbruk ble sentrale begreper. Produksjonsintensiteten ble forholdsvis høy. Operette eller musikal ble et fast repertoarinnslag og et sikkert vårtegn. Dette ga stor suksess.

I 1966 overtok den unge og for de fleste trondhjemmere ukjente Erik Pierstorff sjefsstolen ved teateret. Hans kjennemerke ble at han nesten daglig sørget for medieomtale om teateret i avisene. Ikke uten grunn ble han populært kalt PR-storff. Pierstorffs overordnete intensjon var å nå det store og ubrukte publikumspotensialet han mente fantes blant byens befolkning. Hans mest synlige nyvinning var Teaterloftet, teaterets biscene der moderne dramatikk og utradisjonelle oppsetninger fikk plass. Nye arbeidsformer som gruppeteater, oppsøkende virksomhet og prøvestart uten ferdigskrevet tekst, gjorde at Trøndelag Teatre ble lagt merke til utenfor bygrensen. Satsingen på unge skuespillere og nye instruktører bidrog også til dette.

Fra 1969 har Arne Aas, Kjell Stormoen, Otto Homlung, Helle Ottesen, Terje Mærli, Ola B. Johannessen, Catrine Telle og Kristian Seltun vært teatersjefer ved Trøndelag Teater.