Alt jeg ikke husker – en minneverdig forestilling

Alt jeg ikke husker er basert på en roman av Jonas Hassen Khemiri, og er dramatisert av Kristofer Grønskag. Forestillingen beretter om de ulike minner og inntrykk man sitter igjen med av en person etter dens død, og er utført på en slik måte at jeg godt kunne flyttet inn i selve stemningen, sånn for en stund.

Stykket handler om en forfatter som intervjuer ulike mennesker i nær omgangskrets av unge Samuel som har dødd i en bilkræsj. Gjennom disse intervjuene blir vi introdusert for en rekke mennesker som forteller om bekjentskapene deres til Samuel. Vi blir dratt inn i ungdommenes Stockholm og blir kjent med Vandad, Samuels bestevenn, og Laide, Samuels kjæreste. Vi møter også en rekke andre, mer perifere personer, og blir tatt med til Berlin for å møte den noe hippe og småsprø Panteren. Alt jeg ikke husker baseres på beretninger om de ulike opplevelsene som de intervjuede har hatt sammen med Samuel. Hvorvidt disse beretningene er fantasi eller fakta, vet vi ikke, men det er nok også dette som danner den ekstra dimensjonen som gjør forestillingen så vakker; disse beretningene som personene forteller er historiene de sterkest forbinder med Samuel. Hvorvidt disse er helt forankret i sannheten spiller ikke noen rolle, siden minnene er så ekte for fortellerne selv.

Alt jeg ikke husker spilles på Studioscenen på Trøndelag Teater, og scenerommets vanlige oppsett med scene og stolamfi er ryddet bort til fordel for høye benkerader som danner rammeverket for en scene i midten hvor selve spillet finner sted. Publikum sitter på disse opphøyde benkene, på tre av fire sider. Den fjerde siden er en svart vegg som hyppig blir skrevet på med kritt av forfatteren, noe som bidrar til at vi som ser på alltid er bevisst på at det er en forfatter som bestemmer hvilke historier vi får berettet. Som tilskuer fikk jeg umiddelbart følelsen av å være en del av et råd som skulle dømme over situasjonene som utspilte seg foran meg, hvor forfatteren hele tiden trakk i trådene og bestemte hvilke spørsmål jeg skulle tenke på. Det føltes opp til meg å bedømme om bilkræsjen Samuel døde i var en ulykke eller ikke, og om det var Laide eller Vandad som kjente ham best. Slik fikk jeg som publikummer mulighet til å selv danne meg et bilde av hvem jeg trodde Samuel var, ut ifra de ulike minnene jeg ble berettet. Det føltes nesten litt som en ære, og det kjennes litt som jeg kjenner Samuel selv, etter å ha hørt alle disse historiene om ham. Alt jeg ikke husker er en nær og intim forestilling som inviterer publikum til å aktiv ta del i å lappe sammen Samuels historie, noe i hvert fall jeg gjorde med glede.

Under denne forestillingen måtte jeg knipe kompisen min ved siden av litt hardt i hånda noen ganger, og puste litt ekstra for å tviholde på opplevelsen. Jeg ville egentlig ikke hjem etter forestillingen, jeg ville bare lære Samuel bedre å kjenne.