Luftslott og imaginære forestillinger

Å sette seg i de røde setene på Gamle Scene og kikke rett mot et tomt scenerom, uten noen form for scenografi, brakte i starten en blanding av skepsis og nysgjerrighet i meg. Trøndelag Teaters Byggmester Solness er nemlig tilsynelatende rensket for alt annet enn karakterene, men jeg oppdaget fort at de mellommenneskelige relasjonene og fantasiene gjorde mer enn å fylle scenerommet.

Byggmester Solness er skrevet i 1892 og er et av Ibsens seneste skuespill, fullt av symbolikk og eventyrlige referanser. Dette mener jeg at oppsetningen bærer sterkt preg av. Stykket starter på Ibsensk vis med en presentasjon av karakterene og deres forhold til hverandre, men den store magien oppstår når Hilde Wangel (Mari Hauge Einbu) entrer scenen. Når Hilde kommer svinsende i sitt noe kontroversielle antrekk, er det som et frisk pust blir sendt gjennom Gamle Scene, med en eim av både skepsis og fascinasjon etter seg – hvem er denne jenta? Som et av Ibsen sine siste skuespill, befinner Byggmester Solness seg i et symbolistisk univers hvor realismen utfordres av fantasier og det mytiske, og det er nettopp en slik mytisk utstråling som Hilde Wangel bringer med seg. Når hun dukker opp hos Solness (Eindride Eidsvold) konfronterer hun byggmesteren med en hendelse han ikke kan huske. Hilde har en overbevisende kraft, så Solness kan ikke gjøre annet enn å tro på det hun sier. Hilde påstår nemlig at når byggmesteren i hennes barndom kom til hjembygda hennes for å bygge en kirke, så klatret han øverst på klokketårnet og sto der og sang. Etterpå påstår Hilde at Solness hadde kysset henne og sagt at han om ti år skulle komme og bygge henne et luftslott, som til en prinsesse. Ti år senere står Hilde nå på trappen hans.

Hilde Wangel fungerer nærmest som en øyeåpner for Solness, og sammen flykter de inn i en verden hvor fantasien dominerer over virkeligheten. På Trøndelag Teater er alt tilrettelagt for at vi i publikum skal ta kunne ta del i Hilde Wangel og Halvard Solness sin fantasi; det tomme scenerommet fylles av luftslott og imaginære forestillinger, og underbygger spenningen mellom fantasi og virkelighet.

Ibsen-hjertet mitt ble ikke skuffet.