Ville Henry Gleditsch ha satt opp “Markens grøde”?

Spørsmålet kan være betimelig å stille når «Markens grøde» er klar for Gamle scene i september. Men det er jo umulig å svare på spørsmålet. Jeg stiller det likevel, fordi det gir en god anledning til å reflektere over hva Henry Gleditsch – Trøndelag Teaters markante teatersjef 1937-42 – stod for og hva Knut Hamsun – den verdenskjente forfatteren av «Markens grøde» – stod for.

 

Tekst: Eirik Lien

Foto: Lene Fjellstad/Oslo museum

Selv om aldersforskjellen var over 40 år, var de begge samtidige, markante nasjonale kulturpersoner. Grunnlaget for refleksjonen er de to sine diametralt motsatte samfunnssyn og hvordan de stod fram med sine meninger i sin samtids offentlighet. I hvilken grad de også hadde ulike syn på det skapende, individuelle mennesket, er ikke godt å si. Kanskje var de mer like hverandre her?

Henry Gleditsch ble Trøndelag Teaters første teatersjef i en alder av 35 år. Han var drivkraften til at byens teater fra 1816 ble et av de fire statlige institusjonsteatrene i 1937. Han var i tillegg både skuespiller og regissør, og hadde vært en markert teaterpersonlighet i Norge siden midt på 1920-tallet. Han var en offentlig person som tydelig viste sin demokratiske og antinazistiske holdning. Han tok teatret inn i den offentlige samfunnsdebatten, der også de andre institusjonsteatrene var. Gleditsch sørget for at Trøndelag Teater ble et aktivt og tydelig redskap i kampen mot de tyske okkupantene og deres norske medspillere. Så tydelig at han ble et av de ti trønderske sonofrene den tyske okkupasjons­makta henrettet uten rettergang høsten 1942.

Henry Gleditsch ved kontorpulten sin

Teatersjef Henry Gleditsch.

Hamsuns sympati for det tyske

Knut Hamsun fikk i 1920 Nobelprisen i litteratur for «Markens grøde» i en alder av 61 år. Boka var utgitt i 1917. Han var en aktiv og etter hvert stadig mer kjent og anerkjent forfatter, aktiv fra «Sult» kom i 1890 og til midt på 1930-tallet. Han hadde siden før hundreårsskiftet utviklet en stadig sterkere personlig antipati for det engelske og amerikanske, og stadig sterkere sympati for det tyske. Som en markant samfunnssynser la han ikke skjul på det, og det tiltok etter at Adolf Hitler ble tysk rikskansler i 1933. Så sterk var hans tyske sympati at han i aprildagene 1940 offentlig oppfordret alle norske styrker til å legge ned våpnene og samarbeide med de tyske styrkene som var kommet oss til unnsetning som venner mot britisk invasjon.

«Markens grøde» er historien om Isak. Han kommer vandrende fra ingensteds, finner sitt sted og sin Inger – og bokstavelig talt med egne krefter, øks, spett og spade bygger gården sin fra myr og utmark, danner familie og legger grunnlag for et mangfoldig bygdesamfunn. Gården blir hans egen: Sellanraa. Som samfunnsbygger blir han bygdas «markgreve», uten å ha annen bakgrunn enn sitt pågangsmot bygd på fysisk styrke og egendrevet interesse. Det er denne positive historien om utvikling, jordbrukets betydning og Hamsuns uforlignelige fortellermåte og språk som var avgjørende for at han fikk Nobelprisen. Romanen ble av mange sett på som et jordbrukets evangelium og en advarsel mot tiltakende naturstridig bykultur. Det norske Myrselskap ble stiftet i 1902, Ny Jord i 1908 – og var da Hamsun skrev romanen, aktive drivkrefter for norsk sjølberging ved fysisk å rydde ny dyrkingsjord, øke bosettinga og bygge landet.

Allerede året etter pristildelinga kom «Markens grøde» som norsk spillefilm (regissør og manusforfatter Gunnar Sommerfeldt, den nett-tilgjengelige versjonen har ca. 90 minutters spilletid). Så langt jeg har brakt på det rene, ble imidlertid ikke romanen dramatisert for teater før i 2005 som «låveteater» for Festspillene i Nord-Norge – og i 2007 for Nationaltheatret.

Artikkelforfatter Lien sitter på benk med Markens grøde i hånda.

Artikkelforfatter og leder for foreningen Teatrets venner, Eirik Lien.

Overmennesket Isak

Men kunne hovedtemaene i romanen ha vært aktuelle å dramatisere for en norsk teaterscene på slutten av 1930-tallet? I så fall kunne Henry Gleditsch ha vært den første teatersjefen til å gjøre det. På 1930-tallet ble fremdeles landet bygd ut og ny matjord dyrka opp. Med «de harde 1930-åra» og offentlig organisert nødsarbeid som bakgrunn var temaet like aktuelt, tjue år etter boka var skrevet. Om Gleditsch hadde syntes at temaet sjølforsyning og utbygging hadde vært viktig å ta opp på Trøndelag Teater, var Hamsuns roman i så fall riktig kilde – for Gleditsch? Han kjente godt til Hamsuns politiske syn. Ville Gleditsch ha stilt Trøndelag Teaters scene til disposisjon for et verk Hamsun hadde skrevet – uansett om en dramatisering hadde satt fokus på et samfunnsviktig innhold og ikke på forfatteren? Gleditsch kunne jo la være å formidle for eksempel rasediskriminerende hint til minoriteter: Isak får besøk av et par samer som kommer forbi mens han arbeider på tunet sitt, og de slår av en prat. «Ja, goddag sier de, og at her er kommet gromt folk i marken! – Lapperne de slesker alltid.» Eller var slike holdninger såpass ukontroversielle på 1930-tallet, at de ikke var noe å bry seg om?

Hamsuns navn måtte i alle fall ha stått på plakaten og i programmet. Og Gleditsch måtte få tillatelse av forfatteren til både å dramatisere og få godkjent manuset. Det ville betydd at Gleditsch – enten han sjøl eller via andre – måtte ha tatt kontakt med Hamsun. Jeg ser for meg at han ville ha kviet seg for det. Men kan vi skille fascisten/nazisten Hamsun fra den samfunnsbevisste forfatteren, som dyrket den sterke, modige, livskraftige, ensomme, tause mann? Hvilken av de to Hamsun’ene hadde skrevet «Markens grøde»? I 1917 da boka kom, var ikke fascismen i særlig grad blitt en navngitt politisk retning; men holdningene fantes og var kjent. Nazisme som begrep kom seinere. Det gjorde også Hamsuns offentlig uttalte syn på ideologien.

Det er ikke unaturlig å se på Isak som et overmenneske; en som bruker og behersker naturkreftene og temmer – siviliserer – naturen. Ikke noe er ham uoverkommelig. Ikke en gang den menneskeskapte slåmaskinen, som han er den første i omegnen til å anskaffe, blir uoverkommelig. Men med hjelp; han får problem med å forstå medfølgende bruksanvisning, funksjonell analfabet som han er. Sønnen med skolegang kommer til unnsetning; bruk av sivilisasjonens hjelpemidler fordrer sivilisasjonens skolering! Men trenger vi se på Isak som overmenneske i fascistisk/nazistisk forstand?

Avskydde teatret

Om nå Gleditsch skulle ha hatt tanker om å sette opp «Markens grøde» på Trøndelag Teater før 1940 – for å ta opp den enkeltes samfunnsplikt til å være med på å bygge landet – ville nok ikke forfatteren, men personen Knut Hamsun bli et stengsel. Tilstandene i Tyskland og Hamsuns velkjente syn på Hitlers styring og alt som var tysk, hadde nok holdt Gleditsch fra å ta steget med å dramatisere og sette opp et stykke fra Hamsuns penn. Han ville ha unngått ethvert signal som kunne tolkes som at han sympatiserte med Hamsun og hans ideologi. Hamsun forfatter og Hamsun ideolog lot seg ikke skille, i alle fall ikke etter 9. april 1940. Hamsun var altfor langt vekk fra Gleditsch’ ideologi og samfunnssyn. Og, det er heller ingenting som tyder på at Gleditsch hadde noen tanker om en slik dramatisering.

Og vi kan jo ane at om Gleditsch hadde spurt, ville svaret blitt nei. Hamsun avskydde teateret, dets vesen og skuespillere, slik han uttrykker seg gjennom «Segelfoss by» (1915): skuespillkunsten er en snyltende form for diktning, skuespillere er taskenspillere og evneløse, skuespilleryrket er det forakteligste levebrødet som fins. At Hamsun på denne tida ble gift med skuespilleren Marie Andersen, ser ikke ut til å ha dempet hans syn på teatret og dets vesen. Og Gleditsch kjente nok Hamsuns oppfatning også her.

I dag har vi den avstanden som gjør oss klare for en dramatisering av «Markens grøde» på Trøndelag Teater. Temaet sjølberging er evig aktuelt, i dag mer enn noen gang – ikke bare i oppbyggingsfasen etter første verdenskrig, da Svenska Akademien tildelte Hamsun Nobelprisen. Vi trondhjemske teatervenner er spente på hva vi får oppleve på Gamle scene i høst.