Teatrets Venner

Venneforening for Trøndelag Teater

Medlem av Landsforbundet Teatrets Venner - LTV

Trøndelag Teaters historie 1937 – 1989

Da publikum boikottet Trøndelag Teater

En skulle tro at det kun var i bakvendtland at et teaters publikum i full forståelse sine skuespillere aktivt gikk inn for å boikotte forestillinger som skuespillerne medvirket i, og det for å få teatret stengt! På Trøndelag Teater skjedde dette faktisk - men da i en temmelig bakvendt og helt ekstraordinær situasjon - nemlig under krigen.

Straks virksomheten ved Trøndelag Teater ble tatt opp igjen etter den tyske okkupasjonen 9. april 1940 inntok teatret en frontposisjon i det holdningsskapende motstands­arbeidet. I spissen stod Henry Gleditsch, teatrets grunnlegger og sjef siden starten i 1937. Han tok initiativet til en rekke tiltak som førte til at byens nazikretser korrekt nok oppfattet Trøndelag Teater som et "jøssingrede". Konsekvensen av Gleditsch åpenbare motstandlinje var at han ble arrestert og henrettet den 6. oktober 1942.

NS-teatersjef

Intensjonen med å fjerne Gleditsch, var ikke bare å bli kvitt en meget brysom og antinazistisk teatersjef, men også å skaffe politisk kontroll over teatret. Statens Teaterdirektorat besluttet derfor at Johan Barclay-Nitter, fra 1941 byråsjef i dette direktoratet, skulle overta som teatersjef. Dette var noe teatrets styret bare måtte akseptere. 

Intensjonen med å fjerne Gleditsch, var ikke bare å bli kvitt en meget brysom og antinazistisk teatersjef, men også å skaffe politisk kontroll over teatret. Statens Teaterdirektorat besluttet derfor at Johan Barclay-Nitter, fra 1941 byråsjef i dette direktoratet, skulle overta som teatersjef. Dette var noe teatrets styret bare måtte akseptere. 

Boikott-parole fra Hjemmefronten

Holdningen og fronten ble ikke skjerpet bare internt på teatret. Et par dager etter at Barclay-Nitter tiltrådte utgikk det fra Hjemmefronten en parole om at publikum skulle boikotte teatret. Boikotten var selvsagt ikke rettet mot teatrets skuespillere, men mot nazifiseringen av den nye ledelsen. Intensjonen var klar; tomme benkerader i teatersalen var publikums måte å markere solidaritet med den utvetydige motstandslinjen institusjonen Trøndelag Teater representerte.

Effektiv teaterstreik

Det gikk ikke lang tid før publikumsstreiken ble nær på 100 prosent effektiv. Dette viser rapportene over de mange avlyste forestillinger og det synkende besøkstallet som skuespiller og arkivar Erik Melbye Brekke utarbeidet. Som Hjemmefrontens rapportør om aktiviteten på teatret sendte han ukentlige rapporter til sentralledelsen. På en klar og entydig måter viser Melbye Brekkes tallmateriale at antallet avlyste forestillinger var merkbart økende etter hvert som boikotten spredte seg. 

Den første oppsetning som ble "rammet", var Holbergs Erasmus Montanus med premiere 8. desember 1942. Av de planlagte 31 forestillingene, ble 8 avlyst på grunn av manglende publikumsfremmøte. Mot sesongslutten økte antallet avlysninger. Slangen i Paradiset av Vilhelm Krag var siste oppsetning denne sesongen. Kun 20 forestillinger ble vist, mens antall avlyste var 17.

Effektiv boikott 

I sesongen 1943-44 ble tallene på avlysninger enda verre, eller enda bedre sett med hjemmefrontens, publikums og skuespillernes øyne. Denne sesongen ble over halvparten av forestillinger avlyst; 95 forestillinger ble vist mens hele 119 ble avlyst. Og når en forestilling ble spilt var det glissent i salen. Av det fåtallige publikummet hadde dessuten de færreste betalt billetter til ordinær pris.   Det gikk nemlig ikke lang tid før nazimyndighetene forstod at det var iverksatt en meget virkningsfull publikumsboikott. For å tildekke motstanden ble det utvist stor oppfinnsomhet hos nazistene. 

I tråd med nazistisk ideologi skulle salen fylles ved å utkommandere nazisympatiserende publikummere, samt dirigere gruppebesøk til teatret. Kretsføreren i Trondheim ga ordre til byens lagførere om å "pålegge sine propagandaledere å sørge for at medlemmene besøker teatret. Det er selvsagt også anledning for medlemmene å medta venner og bekjente", som det het. Appeller og anmodninger om teaterbesøk fremkom også fra sentralt hold. I et skriv Statens Teaterdirektorat sendte Fylkesføreren i Sør-Trøndelag Fylkesorganisasjon ble det påpekt at "Teaterdirektoratet finner at det er en partiplikt for Nasjonal Samlings medlemmer å møte boikotten med en tilsvarende sterk oppslutning om teatret. En vil derfor be Dem foranledige at det blir satt igang en virksom propaganda blant NS-medlemmer for å tilføre Trøndelag Teater et nytt publikum".

Tvangspublikum 

Regulær tvangsutskriving av NS-lag til teaterbesøk ble også iverksatt. I forbindelse med en oppsetning våren 1944 ble det laget en møteplan for NS-organisasjoners teaterbesøk. Kvinnehirden, Hirdmarinen, Germanske SS, Jentehirden, Unghirden og Seniorsveiten fikk tildelt spesielle dager de var ansvarlig for å fylle salen. Disse tiltakene vitner om hvor viktig det var for makthaverne å fylle salen i et forsøk på å tildekke den vellykkede publikumsboikotten og gi inntrykk av at virksomheten ved Trøndelag Teater forløp som normalt. 

Virkningen av disse og andre tiltak ble imidlertid knapt synlige. Til tross for manende appeller, organiserte teaterbesøk, raus utdeling av fribilletter og nedsatt billettpris til kr. 1,-, som var den symbolske prisen nazikoryféer betalte oppsøkte selv ikke NS-sympatisører teatret.  Dette er forståelig nok. Å befinne seg i en teatersal med tomme benkerader måtte fortone seg som en bekreftelse på at man var på kollisjonskurs med sine medborgere. Med egne øyne kunne NS-tilhengerne selv se hvor fåtallige de var. Under publikumsboikotten ble et teaterbesøk et ubehagelig møte med eget nederlag.

Rammet ikke barna

To oppsetninger markerte et unntak fra dette mønsteret; - nemlig de to barneteateroppsetningene Prinsessene i berget det blå og Lille prinsesse Solgull. Ingen forestillinger av disse ble avlyst, og hver forestilling var utsolgt. Årsaken til dette bruddet på publikumsboikotten var at Hjemmefronten hadde besluttet å unnta barneteater fra boikotten. Barn skulle ikke rammes av og lide under de voksnes kamp. Oppslutningen om disse forestillingene ble et ytterligere vitnemål om at publikumsboikotten ikke var rettet mot skuespillerne eller institusjonen Trøndelag Teater, men den nazifiserte ledelsen.

Konsekvensen av den manglende oppslutningen gav snart konkrete utslag i form av en stadig forverret økonomisk situasjon for teatret. Gjennom avtaleverket skulle de ansatte opprettholde sine lønninger om det befant seg få eller mange publikummere i salen. Men med manglende inntjening ble de økonomiske forholdene for teaterdriften forverret. Styret drøftet situasjonen høsten 1943, og besluttet å innstille virksomheten i første del av 1944. For nazimyndighetene fortonte en slik kapitulasjon overfor publikumsboikotten seg som et sviende nederlag. Med ekstraordinære tilskudd ble driften opprettholdt ut sesongen.

Teppet ned for resten av krigen

Men dette var kunstige åndedrett. Den siste oppsetningen i sesongen 1943-44 samlet i gjennomsnitt kun 40 publikummere til hver forestilling. På de 18 gangene åpningsforestillingen for sesongen 1944-45 ble fremført, var det i gjennomsnitt 42 tilskuere. Problemer med sommerlønninger og virkningen av publikumsboikotten gjorde forutsetningene for drift av Trøndelag Teater uholdbare i løpet av høsten 1944. Etter premiereforestillingen på August Strindbergs Faderen den 19. oktober 1944 var det slutt. Ved teppefall denne premierekvelden gikk også teppet ned for Trøndelag Teaters virksomhet  under krigen.

Publikumsboikotten må karakteriseres som meget vellykket. Den lammet praktisk talt teatrets virksomhet, og synliggjorde motstanden mot det nye regimet. Trøndelag Teater var det første av de tre nazifiserte teatrene som lukket dørene. Det Norske Teatret fulgte etter den 13. desember 1944, og vel en måned seinere, den 19. januar 1945, ble også lysene på Nationaltheatret slukket.

På Trøndelag Teater forble teppet nede i ett år. Først 2. oktober 1945 gikk det opp igjen med Georg Løkkeberg som teatersjef, og da i et fritt Norge.